Øvelser

Kreativitet fra begrensninger

Så, la oss faktisk skrive noe fornuftig her.

Hvem vet egentlig hvordan du havnet på denne siden. Jeg håper at det etterhvert blir fordi denne siden kan bli en fin ressurs for ferske fotografer. Kanskje du googlet "hvordan bli en bedre fotograf" og kom inn på denne siden.

Det er to tankeganger jeg syns er alfa og omega for å bli en bedre fotograf. Eller maler, illustratør, keramiker, kokk, treskjærer, og så videre. Alle kreative yrker og hobbyer, egentlig.

1. Begrensninger tvinger frem kreativitet.

Jeg er utdannet kokk. Jeg tok læretiden min på en restaurant i Bergen, ved navn "Hanne på Høyden". Konseptet var at råvarene, med svært få unntak (salt, sukker, kaffe) skulle være norske. Helst også kortreiste og økologiske. Dette satte rammene. Ville jeg ha sitron i sausen, så var det synd. Vanilje i panna cotta? Synd. Sjokoladepudding? Synd. Sjokoladepudding vokser ikke i Norge. 

Men, istedenfor å se på rammene som begrensninger, tvang de meg til å tenke alternativt. Hvorfor har man sitron i en saus? For å gjøre den friskere, for å kompensere for fett eller sødme. Rabarbra er også syrlig. Rips er syrlig. Eplesidereddik er syrlig. Bringebær er syrlig. Hva gjør vaniljen i en dessert? Setter smak. Etter min mening, en kjedelig smak. Fin til å støtte opp under andre smaker, men kjedelig alene. Det er en grunn til at vanilje er synonymt med standard. Den kan erstattes med urter. Eller ferske korianderfrø, som eksploderer med frisk sitrus-smak. Hadde hvitløk vært godt i noe? Plukk ramsløk i skogen. Litt vanskeligere. Litt mer arbeid. Ikke nødvendigvis et bedre eller dårligere resultat, men annerledes. Det er noe helt annet å fortelle en gjest om turen til den hemmelige ramsløk-plassen i øsende pøsende regn, i en bil som stinket ramsløk i en uke, enn å fortelle om at man åpnet en vakuum-pose med ferdigskrelte hvitløkfedd.

Jeg tror ikke jeg hadde kommet like faglig sterk ut av læretiden om jeg hadde hatt tilgang til alt jeg ville, når som helst i året. Ville vi ha sopp i februar, måtte vi værsågod rense, tørke og vakuumere når det var høst.

Og hvordan er dette relevant som fotograf, egentlig?

Sett deg begrensninger som du må løse best mulig.

  • Ta med kamera og ett objektiv når du er ute og fotograferer. Istedenfor å ta med en stor bag eller ryggsekk med 2-4 objektiver "i tilfelle", ta heller med kameraet og et fastobjektiv du ikke har brukt på en stund. Når du så står der og har funnet motivet ditt, har du fjernet noe av bakgrunnstøyen i hodet som objektivbytte og tvilen om "ville bildet blitt bedre om jeg hadde hatt med meg 100mm-en?" gir. Du har kamera, objektiv og motiv. 
  • Lås én innstilling av lukker/blender/ISO og ikke flytt på den i løpet av fototuren. I gamle dager(tm) hadde man filmruller, hvor ISO som oftest var mellom 200 og 400.  Da måtte du ta alle 24/36 bildene med samme ISO, så den innstillingen kan jo være et greit utgangspunkt. Er det så for mørkt til å ta et godt eksponert bilde med ISO 200, ja, så må du finne på noe. Er det egentlig noe galt om bildet er mørkt? Kan du legge kameraet på bakken og bruke en lengre lukkertid? Kan du finne et område som er bedre opplyst? Kan du tilføre lys eksternt, f.eks. via blits eller en iPad med hvit bakgrunn og lysstyrken på max? 
  • Når vi er inne på analog film. Stapp i et 1gb-minnekort i kameraet, og fyll det opp til du har ca. 24/36 bilder tilgjengelig. Gå så ut og ta 24 eller 36 bilder på fototuren din. Tanken er at du skal komme hjem med et lite knippe bilder som faktisk er bra, istedenfor en haug middelmådige. Trenger du å ta 5 bilder av den samme tingen, i litt forskjellige vinkler? Bruk heller tid på å finne ut hvorfor motivet er interessant, bruk tid på å komponere bildet, og ta ett bilde. Finn et nytt motiv. Gjenta.
  • Lås deg til et tema per fototur. Mennesker. Arkitektur. Gatefoto (uten hundre sorthvitt-bilder av rumenske tiggere og rike nordmenn som brysker seg arrogant forbi). Hunder. Hunder og eiere. Rødt. Grønt. Kontraster (ikke tiggere og nordmenn med nyeste iPhonen i hånden). Skjegg. Fletter. Bytt bildeforhold fra 3:2 til 1:1 eller 16:10. Vertikal komposisjon. Horisontal komposisjon.
 Olympus OM-1 fra gamle dager(tm). Her har filmen ISO 200, resten er opp til fotografen.

Olympus OM-1 fra gamle dager(tm). Her har filmen ISO 200, resten er opp til fotografen.

"Ja, men", sier du gjerne. "Ja, men Jørgen. Hva med alle bildene jeg vil gå glipp av ved å hemme meg på denne måten?" Hva med dem? 10 minimale variasjoner av akkurat samme tema? "Gatefoto" av ryggene til folk? En haug med bilder som mygler på harddisken, som du har glemt en måned eller to senere? Det er ikke noe å spare på.

Den kunnskapen og problemløsnings-mentaliteten du får av å jobbe rundt begrensninger, derimot, er gull verdt.

2. Utstyret har ingenting å si.

Skrev Jørgen, med kamerastæsj for et sekssifret antall kronestykker rundt seg. Men, helt seriøst. Det er aldri utstyret som avgjør om du er en flink fotograf eller ikke. På samme måte som det ikke er kniven eller stekepannen som gjør meg til en dyktig kokk. Vi leser ikke Game of Thrones-bøkene på grunn av at George R.R. Martin har den beste skrivemaskinen som er å oppdrive. Vi går ikke på utstillinger med Mucha eller Caravaggio fordi de hadde de beste penslene. PewDiePie er ikke millionær på grunn av webkameraet sitt. Maaemo får ikke tre Michelin-stjerner på grunn av ovnene sine.

Utstyret skal være en bro mellom kreativiteten din og resultatet. Ikke mer, ikke mindre.

Og, jeg vet, jeg vet. Det er veldig lett å tenke at "om jeg bare hadde hatt den 85mm f1.2-en til Canon, da hadde bildene mine tatt helt av". Det blir dessverre ikke sånn. Bildene blir som før, bare med mer uskarp bakgrunn. "Om bare jeg hadde hatt fullformat, da hadde National Geographics hamret på døren". Niks. Bildene blir de samme som før.

Bildene må handle om mer enn utstyret eller redigeringen. Gitt valget mellom et interessant øyeblikk fanget med et engangskamera med objektiv av plast, og et dårlig øyeblikk med det ypperste av kamerautstyr, tar jeg det interessante 10 av 10 ganger.